Squier to admire.-*

I min fantastiske og selfølgelig oppnåelige plan om å bli amaz på hvert eneste instrument her i verden, har jeg i dag kommet et skritt lenger ved å tilbringe 15-20min. med å pine en el-gitar med mine ukyndige gitarskills. Det var selvfølgelig en squier og ikke noe annet fancy, med stålstrenger som skar seg inn i mine patetisk svake grep-fingre (ikke at jeg kan noen grep forresten). Det låt nok mest som en katt som ble torturert og utstøtte noen hjerteskjærende skrik.
Jeg har jo bestemt meg for å opparbeide meg skills på både bass og vokal, og i tillegg fortsette å spille piano, så hvorfor ikke slenge på litt i gitar med det samme. Og cello. Og trommer. Og pan-fløyte, xylofon, tamburin, ukulele og ikke minst sekkepipe. Alt dette skal jeg lære meg nå, det vil oppta all min tid og jeg vet ikke om jeg noen gang får brukt det i noen som helst sammenheng hvor jeg får tjent noe på det. Logikk er ingenting, vilje er alt.
Det er dette som er greia mi, jeg klarer ikke å begrense meg til en ting. Jeg vil prøve alt og helst skal jeg være dritgod med en gang. Hadde jeg klart å konsentrere meg om en greie kunne jeg vel blitt amaz på et instrument, men nei nei nei. Synd for meg. Jeg klarer det ikke.
Man kan i alle fall ikke klage over at man ikke har et innholdsrikt liv.
Jeg gleder meg allerede til å traktere Amazing grace på sekkepipe, neste kongebryllup, here I come!

TTT.

Ting tar tid. Jeg har ikke blogget så mye i det siste. Og det beklager jeg, for jeg har jo masse å blogge om. Det som skjedde var at alt for mye skjedde på en gang og at jeg hadde alt for mange tanker om alt som skjedde til at jeg fikk satt meg ned og blogget om noe som helst.
Men til de som faktisk leser bloggen min: jeg skal blogge masse framover.
Thats a promise