Body & soul.-*

I går var jeg var jeg på Dokkhuset på Solsiden i Trondheim og så på Esperanza Spalding, en 24år gammel kontrabassist og jazzvokalist spille live.  

Esperanza er en av de yngste utdannede musikkprofessorer noen gang (i en alder av 22) og ble umiddelbart ansatt av Berkley da hun var ferdig med utdanningen sin. Ikke bare er hun dritkul, hun har også skills på bass og vokal som man bare kan drømme om. Kort sagt er det vanskelig for meg å utrykke hva den konserten ga meg, det var en fantastisk opplvelse. Energien, utrykket, alt hun tok med seg på scenen, var bare utrolig.

Bare sjekk ut linken -->  http://www.youtube.com/watch?v=RpA81IdwkKk

Jeg fikk selfølgelig sikra meg en cd og med signatur, men da jeg fikk den signert og skulle forsøke å formidle hva denne konserten hadde gitt meg la jeg automatisk på meg 10kg ekstra, kjente håret forvandlet seg fra nyvaska til grisefett, tunga bli tørr som et aspeløv og at engelsken min snudde fra god til "I knowe goood englishe"-rævva-norsk-engelsk. Tror ikke det var den mest inspirerende feedbacken for å si det sånn. 

Men hva kan man gjøre når man blir stilt ovenfor et sånnt musikals, energisk geni. Nå skal det øves bass!

På fredag hadde jeg forresten min første jazzpiano-time med læreren her Espen Berg, som er broren til en tidligere venn av meg. Jeg hadde spurt Espen om han kunne gi meg timer for litt siden da jeg ikke vil slutte med jazzen og jeg har funnet ut at vil jeg lære meg å komponere finns det ikke noe mer funksjonelt for meg enn å forsette med den, og vi hadde egentlig avtalt at jeg skulle ha time neste fredag igjen. Men plutselig hadde jeg fått en mail hvor det sto at hvis jeg ville kunne jeg bare bli med på masterclass og få time etter det nå på fredag. Jeg fikk Panikk. Jeg har ikke spilt noe seriøst siden eksamen før sommerferien og jeg er helt ærlig ganske redd når jeg skal spile piano for nye lærere. 

Men på den annen side har erfaring lært meg at det beste er å bare hoppe i det. Jo lenger jeg venter jo reddere blir jeg. Derfor, da jeg sto opp fredag morgen bestemte jeg meg for å prøve. Hvis det gikk rævva og ble flau stemning ville det jo ikke akkurat være første gang i mitt liv(jeg har som sagt tatt en del timer med div. lærere). 

Men hej, det var fantastisk gøy. Både masterclass og selve timen og jeg følte jeg lærte en drøss ut av det. Espen er også en hyggelig fyr. Jeg føler at jeg som oftest kjemper et evig slag mot angsten å prestasjonsforventningene når det gjelder musikk, men som oftest får jeg mye igjen når jeg greier å overvinne den. 

Appropo angst. 

Jeg og Tuva meldte oss på å spille på Kofi Anan(et utested i Trondheim) på en festival rundt 30.oktober under navnet Organic. Å vi har ingen låter fullstendig ferdig. Ik. Å vi vil dra flere med oss ufrivillig i fallet hvis vi faller. Vi kan selvsagt spille coverlåter, men det har vi da ikke lyst til. Så jævla kipt om vi skulle gjøre det. 

Men vi skal ikke falle. 

Derfor må jeg gå å øve nå.

So long så lengje.-*  

Ha driv eller bare driv rundt.-*

Egentlig hadde jeg planer om å oppdatere bloggen på søndag, men tida bare sklir vekk her. Det er som å ha en bøtte med fritid, men du kommer til å sparke i den hele tiden så alt renner ut.
Du ender med å være oppe halve natta fordi dagen har gått fra deg og du føler du må få noe ut av den.
Det er nemlig viktig her på Trøndertun. Å få noe ut av året. Har du ikke driv vil du drive er mottoet her og i motsetning til andre folkehøgskoler hvor man kan bruke året på å finne seg selv bør man her vite hva man vil. Det inprentes til stadighet av vår sjarmerende og hyggelige rektor. Jeg ser for meg et scenario hvor elevene her på slutten av året ligger sammenkrøllet i fosterstilling og hvisker for seg selv "jeg har ikke driv, jeg har ikke driv, jeg bare driver".
Jeg kan ikke akkurat si at jeg vet hva jeg vil. For å være helt ærlig har jeg ikke den fjerneste anelse om jeg skal satse på musikk eller noe helt annet og derfor syns jeg det er stressend med slike formaninger ikke bare en, men flere ganger. Trøndertun har som sikkert også mange andre folkehøgskoler sine bra sider, men den har også sine dårlige. Kanskje er det jeg som forventer at alt skal skje nå, med en gang, som skaper min egen frustrasjon. I grunn har jeg alltid tenkt sånn. Helst vil jeg leve i øyeblikket, fullt ut, men blir opptatt av også å leve i det neste, fullt ut. Så lever jeg noen gang i det?
Akkurat nå hører jeg på Mogwai og det er litt beroligende. Jeg har spurt Espen Berg om han kan undervise meg annenhver uke i Jazzpiano. Det føles så lenge siden jeg har spilt noe og som om alle andre sitter på tonnevis av mere ferdigheter enn meg. Det kommer til å bli skummelt å begyne igjen, men jeg er så flink til å skape egen frykt. Jeg vil ikke bli fanget av den. I de siste dagene har jeg lurt på om det ikke finnes noen andre grenser enn de man setter for seg selv. Et klisje og uorginalt spørsmål, men det fortoner seg for meg som om det er et spørsmål hvor alt er relativt og det er umulig å komme fram til noe fornuftig.
Ellers prøver jeg så godt jeg kan å dra i gang musikalske prosjekter.
Og jeg har kjøpt meg sofa.
En funky, gul, 70-talls en.

The crazy kazoos, Earthships&seilfly. Ah je

The crazy kazoos har sett dagens lys! Vær oppmerksom verden!
På fredag var jeg, Ina, Tuva og et par andre fra Trøndertun nede på Tre45(1musikk butikk) i Trondheim og gjett hva vi fant der: Kazoos! The crazy kazoos er nå stiftet og vi tenkte vi skule begynne med å spille "Bonanza-themet", Manna manna og andre spennende ting. Vi har med Henrik the magic leaf magician som backingband. .... &Mats.
Vi kommer snart med egen urørt side&musikkvideo, med gimmicks, show&medfølgende.
O jea.

Det er søndag kveld folkens og selv om jeg har klart meg rimelig bra hele resten av dagen etter gårsdagens, hmm, noe interessante bytur så tok kvelden meg nå. Sitter å hører på Radiohead og Broken social scene & drar ut tiden før jeg kommer til å sovne nå.
På lørdag var jeg på et seminar om eco-landsbyer, altså ekologiske landsbyer hvor husene er bærekraftige og i stand til å forsyne seg selv med sin egen energi, vannrensning og lignende. Earthships kalte de det.
Jeg vil egentlig ikke bo i et vanlig, firkantet hus når jeg blir voksen og skal bo et sted. Et virkelig koselig hus, "hulelignende" er kanskje ikke det rette ordet, men et eller annet sånt et kunne jeg gjerne ha bodd i. Et earthship altså. Sjekk mer på www.world-changers.org (tror det var noe sånt) eller google eartships hvis du er interessert.
Jeg har forresten bestemt meg for å delta på seilflyve-kurset. Hej, man lever bare en gang. Da får jeg heller låne 1000kr av noen åsså være jævla fattig, det vil si enda fattigere enn jeg er nå, senere. Jeg vil fly. Det er drømmen! En av dem.
Vakre drømmer mennesker, nå er planen å være litt trist å henge på face en god stund!
.-*